”Det er typisk norsk å være god!”

Vinteren 1994 arrangerte Norge de Olympiske Vinterlekene på Lillehammer. Norge tok det ene gullet etter det andre i skiløypa, været var perfekt gjennom hele OL, og stemningen i publikum var helt enorm. Det var da Gro Harlem Brundtland kom med sitatet som er blitt husket helt siden. ”det er typisk norsk å være god”.


Det er ikke rart hun sa det hun sa. Store deler av folket var i ekstase over de flotte resultatene, og mange følte seg nok som om vi var på toppen av verden. Den nasjonalistiske selvfølelsen brøt ut i all sin glans. Vi var stolte over hva vi hadde fått til, og det skulle bare mangle at dette OL-et skulle bli kalt det beste noensinne.


Vi er i det hele tatt et stolt folkeslag. Her i landet har vi siden grunnloven i 1814, unionsoppløsningen i 1905, og frigjøringen etter 2. Verdenskrig, trengt en nasjonal selvfølelse. Mye har bidratt til dette opp i gjennom. Vi har trengt de stolte øyeblikkene, og er det noen som blir stolt av flotte idrettsprestasjoner, så er det oss nordmenn.


Nordmenn liker å være best. I hvert fall så lenge vi er best som nasjon, skal vi tro janteloven. Samlet står vi bak enkeltprestasjoner, og er gode sammen. Det er heller ikke så viktig hva vi er gode i, det viktigste er at vi er nettopp gode. Særlig når det gjelder idrett. For det idrettsfrelste norske folk er det nok en nødvendighet at det finnes idrettsgrener der vi stadig er på toppen av pallen. Langrenn og kombinert, og vinteridrett generelt har jo vært en suksesshistorie fra ende til annen sett gjennom norske øyne. Tenk, vi er best i verden i nordiske leker!


Noen vil da protestere mot at dette er nok til å kalle oss en idrettsnasjon. Det er jo en brøkdel av verden som faktisk driver med disse idrettene i større grad. Sant nok, men vi er i hvert fall gode i hva vi driver med. Da smaker det nok enda bedre når det skjer beundringsverdige øyeblikk i store globale idretter, som fotball, sykling, golf og sjakk. Men dette er ikke idretter vi er vant med å prestere internasjonalt i, så når enkelte faktisk gjør det stort, må vi ofte bli fortalt hvor imponerende det er. Men det skal lite til at vi forstår det, for så lenge det varer, er dette nettopp hva nordmenn forventer av norske idrettsmenn og kvinner.


Sitatet kom i forbindelse med idrettsarenaen, men for det norske folk kan det like gjerne være myntet på alt annet det går an å være god i. Kanskje startet dette med at det sorte gullet reddet oss fra å være en middelmådig nasjon. Vi ble rike, og mye vil ha mer. Vi er et av verdens rikeste land- per hode. Og vi har flere ganger blitt kåret til verdens beste land å bo i. Første generalsekretær i FN var norsk, første mann på sydpolen var norsk, og vi er blant landene som gir mest i hjelpebidrag til andre land. Hobbiten Kurt er verdensidol, sammen med a-ha. Vikingene som andre folkeslag fryktet, og så på som barbarer, de er vi riktig stolte av. Vi oppdaget, erobret, og påvirket en rekke nye samfunn. Alt dette føles veldig imponerende og stort for et så lite folk som vi er i Norge, og for den unge nasjonen vi er.


Altså, har vi vunnet de minste og største kåringer, vært først i hva det skal være, eller hatt innflytelse, sier det seg selv. Det ER typisk norsk å være god. Men med all denne suksessen følger det også en tendens til å bli veldig nedpå dersom vi møter motgang. Eller det som føles som motgang for seiersvante nordmenn. Norge som skal være det reneste klimalandet av dem alle klarer ikke å redusere forurensingen mer enn erkefiende Sverige. Og vi konsumerer så mye energi som ingen andre gjør bedre. Og det er visst ikke lurt å skryte av. For ikke å snakke om skolen. Man skulle tro vi var dumme. I hvert fall gjør elevene i Norge det så mye dårligere enn de andre landene i Europa, at vi blir flaue av det.


Og så dårlige veier vi har, mens togene står støtt og stadig og flyene forurenser som aldri før. Klart det føles godt når det går veien, men gjør det at vi syter mer når noen blir nummer to eller tre i stedet? Det kan virke slik. Vi er i ekstase når det blir femdobbelt norsk på tremila i Kollen, men verden går under, og alle har skylda når landslaget i fotball taper for tredje gang på rad mot en lilleputtnasjon. Da er det et svært lite plaster på såret at verdens største øgle noensinne er funnet på Svalbard.


Jeg tror Norge er et land som har godt av følelsen av mestre noe opp i gjennom tidene. Spørsmålet er om det er typisk norsk å være god. Jeg mener da at dersom man leter godt nok, er skikkelig fokusert på arbeidet, og etter hvert blir vant med det, er det lett å være god. Spiller det ingen rolle hva det gjelder, jo, da er det typisk norsk å være god. Og vi har faktisk en god del å være stolte av, som den lille nasjonen vi er. Men best av alt er vi på å finne ut hva vi er gode i, og hvordan nyte det best mulig.