Sisten...

Sisten er en barnelek kjent fra hele verden og i mange varianter. I sin enkleste form går den ut på at én av spillerne «har'n», og har som mål å røre ved en av de andre som er med (som ikke «har'n»). Alle de andre spillerne har som mål å unngå å bli tatt av den som «har'n». Hvis den som «har'n» klarer å ta en av de andre, vil det bli den personen som er tatt, som «har'n», og den som tidligere «hadde'n» er nå en vanlig spiller og skal rømme. Leken fortsetter så lenge man ønsker, eller inntil en på forhånd avtalt tid. For å hindre ensformighet, er det vanlig at den som nettopp har «hatt'n», ikke kan bli tatt selv umiddelbart etter å ha tatt noen andre.

Sisten er også kjent som «har'n» (etter betegnelsen på hovedpersonen), «tuppa» (fordi man må ta på den spilleren som skal «ha'n»), og i Trøndelag er den kjent som «sura». Noen steder i Rogaland og her på Sørlandet sier vi «Tikken».

Jeg oppdaget for noen dager siden at jeg ver blitt "tikket" av Siri. Men, i følge reglene, som jeg er nødt å poste etterpå, skal man poste en kommentar hos de stakkars ofrene, for å varsle om at man har'n. Jeg fikk aldri den kommentaren. Men nå, etter kommentaren fra Marit, er det ingen utvei...

Regler: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir “tatt” må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som “har den”, og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt “tatt”, og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.

Barmhjertig som jeg er, forandrer jeg reglene til fordel for alle dere bloggere der ute. Jeg kommer ikke til å utsette noen andre for dette.

Jeg skal skrive seks rare ting om meg selv, og det er jammen ikke lett.

1. Denne er rar. Eller kanskje ikke, for Siri hadde også denne på lista si, så kanskje alle har den. Ihvertfall: På de lange bilturene fra Evje til Trondheim, og tilbake igjen sommerstid, blir det til at man kikker ut av vinduet en del. Da har jeg tenkt, akkurat som Siri, at det stikker ut kniver, eller lignende fra bilen, som kutter ned alle trær langs veien. Er ikke så viktig at de faller i system og sånn, det viktigste er at det blir flatt. Da hender det jo at husene faller i samme slengen. Er nok litt mer brutal jeg, sånn sett. Men ta det med ro, alle dere som har hus langs veien. Jeg tenker ikke så mye sånn lenger....

2. På buss- og bilturene nå tenker jeg litt annerledes. På nesten hver tur, ser jeg enten for meg nye måter å starte et forretningsimperium på, eller nye svære fine bygg som trengs langs veien, eller i byen, som selvfølgelig jeg har tegnet. Pengene jeg tjener skal som regel gå til formål som skal redde verden. Eller lignende. Ofte går drømmene i hop, at jeg, med mitt forretningsimperium i ryggen, foreksempel setter opp et gigantisk kultur- og konferansesenter på Evje, eller sørger for at Lerkendal får hvite vegger, med hjørner og tak, og svarte stoler på alle tribuner.

3. Per Fredrik er tydeligvis et ekstremt vanskelig navn å huske. Dette er noe av det jeg har blitt kalt opp gjennom årene: Per Fredrik, Per Kristian, Per Gunnar, Per Arild, Kristian Fredrik, Lars Fredrik, Lars Kristian, Jon Håvard (bror min),Per, Gundersen, Fredrik m.m. Dessuten har du kallenavnene: PF,Peffy, Freddy, Leksikon, Loffen, Laff, Loff, gangster loff, Mikey(pga han i hvilket liv), Supermann, Clark, og sist, men ikke minst Perken. Dette har litt av en historie. Det hele startet vel da søstra til min nærmeste nabo gjennom alle år skulle si noe til meg. Hun klarte vel ikke å si Per Fredrik, så da ble det Perken. Dette var jo greit å si, da fortsatte hun med det. Etterhvert begynte kameraten min også å kalle meg perken. Og da tok det ikke lang tid før alle i klassen kalte meg perken. Og alle på fotball-laget. Ble vel kalt perken til langt inn i tiendeklasse. Kanskje ikke så utbredt da lenger, men det var der.

4. For mange år siden var jeg på speiderleir. Det var kanopadling og gapahuk, akkurat sånn det skal være på speiderleir. Det var selvfølgelig også fisking involvert. Jeg holdt på å ordne fiskekroken da det skjedde. En av de andre gikk i fiskesena som lå på bakken, og merket ingenting før kroken satt halvveis gjennom venstre pekefingeren min. Jeg ble i hu og hast padlet til land, og kjørt til prix. Dette var før mobiltelefonen var utbredt, så grunnen til at vi stoppet utenfor prix, var at bilen til mamma og pappa stod der. Så jeg ble satt på trappa der, i redningsvest og støvler, med fiskekrok i fingeren, for å vente på legehjelp.
På legevakta måtte pappa trekke kroken gjennom hele fingeren så den kom ut på andre siden, for å klippe av selve kroken, for så å trekke den tilbake. Pappa er lege, så ta det med ro, alt gikk riktig for seg. Men det var visstnok bare såvidt den ikke hadde hengt seg fast i noen sener inni i fingeren, og da hadde det blitt verre. Jeg sovnet ihvertfall klokka fire den dagen, og våkna ikke før neste morgen. Det hele var en svært traumatisk opplevelse for meg, og jeg var livredd for å fiske i en del år etterpå. Bare så det er sagt, jeg har ingenting i mot fisking nå:)

5. Jeg sovner best når det støyer rundt meg. Det er nesten sånn at jo mere det bråker, desto lettere sovner jeg. Og jeg sover egentlig ganske tungt. Eivind kan skrive under på alle de gangene han kom sent inn på rommet i fjor, og trodde han skulle vekke meg, uten å gjøre det. Ikke nok med det, jeg har en historie her óg: For det var en av de somrene jeg med familien min var på besøk hos fadrene mine i Flekkefjord (Løland). De har gård, og jeg sov selvfølgelig ute i telt, som jeg gjør hvert år. Så hadde det seg slik at den natten tordnet det som det aldri har tordnet før på sørlandet. Det hadde slått utrolig mye, og tordenvær er noe en merker svært godt på Løland som jo nesten ligger på toppen av heia. Alle inne i huset hadde våknet, og de stod og kikke gjennom vinduer og dører for å se om jeg ville inn. Det pøsregnet jo også, i tillegg til at det slo ned rundt meg. Det var bare det at jeg sov. Jeg merket faktisk ingenting. Neste morgen kunne jeg ikke skjønne hva de andre hadde vært så engstelige for.
Jeg sover altså tungt, men hver morgen våkner jeg av vibreringen fra mobilen min, før alarmen har begynt...

6. Siste punkt. Akkurat nå har jeg to nye eposter i innboksen. De er fra meg selv.