Oranges on appletrees...

Dunkdunk.... Dunkdunk.... Dunkdunk....

Hjertet slår, pusten er god, og bloggen lever!

Jeg skulle bare ønske jeg hadde noe fornuftig å si. Stort sett har jeg jo det, og jeg ser på meg selv som særdeles fo...jaja. Men nå har det vært stille fra min kant en stund. En riktig god stund faktisk. Men det gjør ikke noe. Det viktigste er at jeg er tilbake. Pass dere!


Igår var høsten kommet tilbake skikkelig. Jeg var nå forberedt på en solid dose høst fra i går fram til vinteren som starter en gang i mars. Jeg var forberedt på å sitte inne og se på gardiner som blafrer i stormfulle vindkast. Gardiner som blir våte av regnet som fosser ned, og inn til venstre. Men neida. I dag våknet jeg med solstriper inn på rommet. Jeg våknet med fuglekvitring. Ikke hylende vind og sitrende kulde.

Høsten er ikke som før, med andre ord.
Men skjærene, de er like plagsomme som de alltid har vært.uansett årstid, vær og vind. Dette er skjærer jeg kunne tenkt meg å vise Ratatouille. For roter i søppel gjør de, som matpakker som ligger på altanen vår. Som jeg har vindusutsikt mot. Av en eller annen grunn var det ikke godt nok for de å spise ute, så inn ville de. Først var de høflige og banket med nebbene sine mot vindusruta mi, en etter en, og så på meg med øyne som ikke lignet Puss in Boots sine i det hele tatt. Jeg slapp dem selvsagt ikke inn. Det hadde tatt seg ut. Men de gav seg ikke, så istedet prøvde de å bryte opp vinduet mitt med makt. Da slo tanken meg, det er vel tross alt bedre med ti fugler på taket en to på rommet. Heldigvis hadde de alt for høye forestillinger om seg selv. Det var latterlige forsøk egentlig. Men det førte ihvertfall til at de vekket meg, og jeg startet dagen en halvtimes tid tidligere enn planlagt.

Menmen, nå må jeg snart gå til første time, den begynner allerede klokka to. Vi skal visst se film, så jeg kan alltids sove ut da...

Nok om det, se fram til mitt femtiende innlegg...
(snakk om å legge forventningspress på seg selv)